Grensevandring til Slottet i Fulufjellet nasjonalpark

Fulufjellet nasjonalpark ligger i Trysil kommune og er delt mellom Norge og Sverige. Solveig måtte selvsagt opp på den høyeste toppen i nasjonalparken. Av en eller annen grunn hadde de kalt toppen for Slottet. Det hørtes jo spennende ut, så vi kjørte opp til Bjønnmorsætra helt på grensa til Fulufjellet nasjonalpark. Damene på turistinformasjonen i Ljørdalen hadde sagt at det var et godt utgangspunkt for turen. Planen var å gå en flere dagers rundtur via Tangsjöstugan i den svenske delen av nasjonalparken.

Vi pakket lett og satte i marsj oppover stien fra Bjønnmorsætra og inn i nasjonalparken. Stien gikk gjennom barskog og var god og godt merket. Den krysset også et par gamle veier oppe i lia. Naturen var iferd med å ta tilbake disse, da det vokste ganske store trær midt i veien. Mange staslige furuer å se.

Når vi passerte tregrensa ble vi møtt av vinden. Den var ikke direkte plagsom, men godt merkbar. Vi gikk innover vidden og mot det som skulle være Slottet. Det var flatt og veldig lettgått terreng. Vi så at utfordringen kunne bli tilgang til vann, det var veldig tørt i terrenget selv om vi bare var i starten av mai. Det lå an til at vi ville måtte smelte snø som enda var å finne i en og annen nordside. Ca. 600 meter fra toppunktet passerte vi en liten bekk der friskt fjellvann sildret klart og fint nedover retning Ljøra.

En titt på klokken avgjorde at vi kanskje kunne ta kvelden i nærheten av den. Det var flatt og fint for et perfekt teltoppsett. Vi la fra oss sekkene, merket de av på GPSen og fortsatte mot toppen. Etter knapt 50 m tråkket jeg gjennom en snøskavel og rett ned på en spiss sten med hælen. Det gjorde ganske så vondt. Sta som jeg er ville jeg på toppen. Jeg hinket dit. Så med kikkert på noen vindmøller og hinket ned til der teltet skulle være. Solveig gikk i forveien, så slapp hun og høre på nordnorskinspirerte gloser og smerteutbrudd der jeg skled, hinket og stavret meg nedover igjen. Foten virket grei å se på. Ingen hevelser og blåmerker. Det var bare å håpe at den ville være bedre etter litt hvile.

Det ble posemat til middag, noe som vi som regel har på lette turer. Det var deilig å ligge i teltet å kjenne solen varme gjennom duken. Jeg sovnet. Midt på natten ble jeg vekket av Solveig. Hun sa at jeg måtte ta inn skoene mine som sto på utsiden, da det var begynt å snø.

Morgenen etter var det hvitt og fint i landskapet rundt. Det var også ganske tett tåke, noe som reduserte sikten ned til 2-3 hundre meter. Da foten ikke var nevneverdig bedre forkortet vi turen en god del. Vi gikk inn i Sverige en snartur før vi krysset tilbake, og tok samme rute ned som vi hadde gått opp. Når vi kom ned i skogrensen ble vi igjen møtt av sommervarmen, og klesplaggene forsvant fort etterhvert som vi gikk nedover. Det hadde klarnet opp og alt lå an til en strålende dag.

Her er gps track og mer info om turen