Karasjohka med packraft
-Blir du med til Canada?
Plutselig dukket denne SMSen opp på mobilen. Det var Tore, en jaktkompis som sendte den. Canada er vel alle villmarkinger sin store drøm, så også min.
-Ka skjer? Jeg måtte selvfølgelig ringe opp å høre hva som var i gjære.
-Jeg ryddet på loftet og fant den gamle stilboka mi fra folkeskolen, sa Tore. Der hadde jeg skrevet om min store drøm. Drømmen om å dra til Canada og leve i naturen og skyte Grizly med Colt pyton.
-Ok, du vil terge bamsen med å skyte på’n med sprettert? Du må nok ha noe større hvis du skal ha med håndvåpen. Men hva med å skalere litt ned, sånn første gangen du skal på skikkelig villmarkstur. Hva med å bli med opp og padle Karasjohka til sommeren?
Sånn ble det. Vi fant ut at det mest ideelle ville være fire mann, da planen var å fly så langt inn som mulig, inn til Boulzajavri på grensa til Anarjohka nasjonalpark. Ivar en annen jaktkompis ble også med. Tommy og jeg hadde lenge pratet om Canada tur. Han ville selvsagt også være med. Når datoene skulle settes, så han at kabalen hans ikke ville gå opp. Han kastet inn håndkleet. Vi var nå tre med sitteplass til fire på de to løftene som måtte til for å få oss og alt utstyret inn på vidda. For den som ikke vet det ligger Karasjohka øst på Finnmarksvidda, nær Finskegrensa i sør. Dårlig med veier er det, så eneste måten å komme seg inn om sommeren er med beina eller fly … for oss som ikke kan bruke fire og sekshjulinger da.
For å få ned totalprisen litt la vi ut en forespørsel på en packraftside, om noen ville fly inn sammen med oss, evt. være med på turen vår. Det var noen interesserte, men ingen som klarte å få ut fingeren før Eskil fra Værøy sa at: «Joda, æ blir med dokker på turen!». Han tenkte at han aldri hadde møtt teitinger på tur, så vi var sikkert hyggelige vi også … selv om vi var fra Bergen. Til glede for han kunne vi opplyse at kun Ivar var Bergenser, om ikke ekte. Faren hans var fra Sulis … der Solveig var på jentetur mens jeg var på guttetur i Finnmark. Tore hadde vokst opp med lett tilgang til sprengstoff på Raufoss, og jeg er som kjent fra … ja, si det …
For å få en lengst mulig tur dro Ivar og jeg oppover før de andre. Roger Dahl hentet oss på flyplassen, og sørget for overnatting og transport til sjøflyet dagen etter.
Ivar hadde i likhet med Tore aldri padlet packraft før, eller i det hele tatt vært på en skikkelig villmarkstur. De hadde derfor investert både i båter, sekk og telt. Vi ankom i et nydelig sommervær. Det var badetemperatur, noe vi selvsagt nyttet oss av. Ellers lærte jeg Ivar noe grunnleggende padleteknikker. Nå er det ikke noe hokus pokus med packraft. De er både stødigere og enklere å håndtere enn både kajakk og kano, så dette regnet jeg med ville gå veldig fint.
I tillegg til å bade ble det fisking, mest fra packraft. Nå var det bare Abbor og Gjedde som ville bite, så vi fisket bare nok slik at vi hadde til mat. Jeg fikk turens største fisk … eller krokodille. Et beist på 3,7 kilo som jeg måtte padle i land for å få kontroll på. Jeg fisket stort sett bare fra packraft. Det er sååå mye enklere når du setter sluken fast i bunn. Da er det bare å padle litt rundt, så løsner den.
Ivar var veldig spent på om Eskil var av den lettkrenka sorten. Ivar som er en skikkelig gladgutt og humørspreder hadde latt seg fasinere av språket i Finnmark. Han plumpet stadig ut med fraser og setninger på «look a like» finnmarks, som han var redd en ekte aborginer ville kunne ta anstøt av.
Nå viste det seg heldigvis at Eskil var en avbalansert sindig Båtsfjording, av det slaget som delte vår tildels syke humor. Da det begynte å blåse opp når de kom, ble vi fortsettende å ligge i ro et ekstra døgn. Det ble god tid til teambuilding da alle hadde tatt med foreskrevet flytende teambuildingsveske.
Teamet ble satt!
Selve padleturen startet med å padle helt i nordenden av Boulzajavri og inn i nasjonalparken. Det ble mye Abbor, så vi så ingen grunn til å bli der. Ørret var målet, spesielt til de andre tre som nok var en smule mer dedikerte fiskere enn undertegnede. Men Abbor er helt ok matfisk. De lå rett under kiloet i størrelse, så med to slike fisker var middagen reddet. Abbor i Toro fiskesuppe kan anbefales.
Jeg hadde fått en veldig god padlebeskrivelse for turen nedover elva av en lokal kar fra Karasjok som jeg hadde møtt under Finnmarksløpet. Tore hadde også funnet padlebeskrivelser på nettet. Disse var laminert og sikret for aktiv padlebruk.
Som beskrevet var den første delen av elva ned mot Vuoddasjavri preget av grunne og steinete partier. Allerede i det første stryket klarte Ivar å knekke et åreblad. Heldigvis hadde Eskil tatt med en reserveåre. Eskil som hadde litt erfaring med packraft fra før, hadde mye erfaring med elv som fisker. Han var veldig flink til å lese elva, som ikke akkurat var like lett å bli klok på som andre elver. Det ble til at han stort sett ledet an, og fant brukbare linjer vi kunne padle gjennom strykene. Teknikken hans var å joike når han var i de vanskeligste partiene. Det skulle hjelpe så lenge man tenkte at det skulle gå bra.
Selv tok jeg køen helt bak. Forsøk på å finne bedre løp enn de andre endte ofte med at jeg ble hengende på steiner i strykene. Om ikke annet fikk jeg trent litt mer på teknisk padling for meg selv. Det er jo alltid kjekt.
Vi fant mange fine leirplasser nedover. Den første ble vi liggende over på, da nordavinden blåste opp. Ivar oppdaget også at packraften hans lekket fra rundt ventilen. Dette ble forsøkt limt uten at det holdt så lenge. Han måtte hyppig i land og blåse opp båten. Det lå nesten an til at han måtte bryte evt. Få ny båt fløyet inn til Vouddasjavri. Heldigvis kom det tre Austevollinger padlende. Mens vi satt i båtene på vannet tapet de opp båten til Ivar med bygningstape. Det så ut til å holde bra. De hadde for øvrig padlet elva flere ganger. En av dem hadde glemt vesten, så den skulle bli flydd inn til Vouddasjavri sammen med noe øl. Jaja, Austevoll er jo kjent for å være den kommunen i landet med flest millionærer i forhold til folketallet. At de samtidig er en av de fattigste kommunene i landet, vitner vel ikke akkurat om at de betaler for mye formueskatt der, he he.
Turen gikk videre. Dagen etter kom vi frem til et stryk som nok er padlebart. Siden Tore og Ivar var noviser i forhold til elvepadling, tok vi ingen sjanser. Ivar kom imidlertid litt for nær utløpet, så han måtte bare la det stå til. Når jeg så hvilken vei det bar hev jeg meg etter. Ivar gikk rundt og havnet i elva. Jeg kom ned med bare litegranne vann i båten. Ivar var fattet og ved godt mot som vanlig. Jeg fikk tauet han inn til bredden da det var så dypt at han ikke nådde bunnen. Akkurat da viste sola seg. At det var et fint leirsted akkurat der vi gikk i land gjorde ingenting. Bål ble tent slik at det ble mulig å tørke litt klær. Sola hjalp også til med dette.
Eskil benyttet tiden til å forsøke fiskelykken. Det resulterte i turens første fine feite glinsende glade ørret! Det var nesten som om at det var riktig at Ivar gikk rundt akkurat her. Det dumme var at han hadde mistet fiskestangen under veltet.
Turen gikk videre. Etter Vouddasjavri bestemte vi oss å hoppe av elva, gå noen hundre meter over til Akkarnas. Der padlet vi opp til innløpet, og fant en godt gjemt leirplass, fint tilrettelagt for en super leir. At det var ganske ferske spor etter bjørn rett i bakkant av teltene, gjorde det hele litt mer spennende. Vi følte oss om mulig enda litt mer i villmarken nå.
Da det bare ble Abbor her også, padlet vi tilbake og fortsatte ned Karasjohka. Ivar som heldigvis hadde en liten reservestang med seg, brukte enhver anledning til å prøve noen kast. Dette førte til hans største ørret noensinne på hele 2,9 kg. Det var artig å se hvilken glede han utstrålte når han endelig hadde klart å få fisken ombord i båten. Det var middag nok for to dager for fire mann i den fisken.
Når vi kom til Lailafossen gikk vi i land og slepte båtene over. Vel på vei nedover elva innså Ivar at han hadde glemt den siste stangen sin der vi satte ut båtene. Men han var like blid, ikke noe å gjøre med det. Han hadde jo selv funnet en lue noen hadde mistet, noe som passet bra siden han hadde glemt å ta med seg lue på turen.
På et sted vi valgte å bære forsøkte Tore og fløte packraften langs land. Det endte med at han ramlet uti og ble søkk blaut. Heldigvis var planen å nå frem til Bæivasgiedde kapell. Der var det mulig for reisende å overnatte i en fjellstue. Det ble spreng padling dit, slik at Tore skulle holde seg varm. Vårt håp om at det ikke var andre der ble oppfylt. Det ble en varm kveld med en flott ørret til middag som Eskil hadde fått. Når vi skulle videre dagen etter startet Tore like godt med å dette i elva igjen. Antakeligvis syntes han det ble litt lite karslig med tørre klær.
Selv datt jeg i en elv vi måtte vade over på en bæreetappe. Som sagt tidligere klarte Eskil seg bra gjennom alle prøvelsene. Om det var pga. joikingen hans vites ikke, men man begynner jo å lure….
Etter 13 dager skilte vi lag. Tore som hadde det travelt, og Eskil fortsatte ned til Âssebâkti der de hadde en bil, mens Ivar og jeg fant en fin leir vi tilbragte de siste dagene i før vi padlet hele veien ned til Karasjok.
Det ble 17 fine dager, i alle fall på meg og Ivar. Karasjohka er en elv jeg lett padler om igjen. Det er tross alt en av de store villmarksopplevelsene man kan ha i Norge.
About The Author
