Med Ally kano over grensen
I 2010 padlet jeg og min sønn i en Ally kano fra oppunder Femunden nesten helt til Karlstad. Her er historien som tidligere er utgitt. Jeg kunne godt tenke meg å ta turen om igjen, men denne gangen med Packraft.
Fra Trysil-Knuts rike til Ikealand
Så var det atter tid for sommerens store høydepunkt – elvepadling i kano. Årets mål var Trysil elva som lett og elegant skifter navn til Klarelven når riksgrensen passeres. Strekningen skulle være rundt 30 mil, men det hersket usikkerhet rundt hvorvidt alt var padlbart.
Dette blir derfor mer en padleguide for andre som kunne tenke seg å gjøre det samme. Lettere krydret med noen små utvalgte glimt fra egen tur, vil jeg forsøke å fange den lille Lars Monsen trangen som bor i mange av oss. De som derimot bare liker å lese om bikkjer som er flinke til å gi labb, fange røvere eller snuse fram folk som har tullet seg bort i skogen, kan lett og elegant hoppe over til neste innlegg. Dette bidraget er nemlig nesten kjemisk fritt for hunder,… Nesten i alle fall!
En slik tur, eller ekspedisjon er delt inn i tre faser. Forberedelser, selve turen og etterarbeid. Jeg driver nå med etterarbeidet. Stuen min ligner ett villmarkssenter, med alskens feltremedier liggende og flyte rundt på dertil egnede steder. Det er kjekkere å skrive enn å rydde så derfor:
Forberedelse
Tradisjonen tro var utgangspunktet for turen en flytur. Å fly innenriks er så usannsynlig kjedelig. Og jeg glemmer alltid å ha med noe å lese på. Disse lokale blekkene (VG og Dagblabla) som deles ut har minimal nyhetsinteresse med overskrifter som: ”Gulrotsaft er kreftfremkallende”, ”Jeg er sint sier Bekkelund” osv. Egentlig en god indikasjon på at intet har skjedd i gamle landet, når en får en slik avis i hende etter et lengre utenlandsopphold. Denne andre avisen; Dagens nærings ett eller annet, er i kraft av sin rosa farge kun av interesse for dem som trives i dress, eller som synes Jan Thomas er en knakende kjekk kar.
Så hva sitter vi andre igjen med da? Flymagasinet i stollommen foran deg. Dette reklamemagasinet som skal gi inntrykk av at det går strålende i luftfarten, ligger der sammen med en spypose. En kan selvfølgelig spekulere på hvorvidt disse to papirinnretningene hører sammen? I alle fall går det relativt kjapt å blafre igjennom bladet. Men,… og her kommer poenget. I disse magasinene er det faktisk et brukbart norgeskart. Så jeg bruker tiden på kartstudier. Hva heter alle dalene, og hvor ligger de i forholdt til hverandre. Hvor renner elvene etc. Her har noen av elveturene mine startet, så også denne.
På biblioteket fikk jeg tak i Øysteins Køhns bok, Padleperler. Her tar Øystein for seg nær sagt alle tenkelige padlbare strekninger i Norge. En etappebeskrivelse for den enkelte elv, gjør det lett og sikkert å padle elvene som snor seg gjennom vårt langstrakte land. Mitt eneste ankepunkt til Øystein sin padleguide, er at han etter min mening tar noe lett på damanlegg og kraftverk. Fra tid til annen dras en og annen padler inn i disse anleggene, og bidrar høyst ufrivillig til kongerikets kraftproduksjon. I så måte synes jeg at han kunne være litt mer presis i beskrivelsene om hvor det er best å gå i land og slikt. For en nattpadler som meg, er det ikke alltid like lett å få gode råd fra lokale aborginere når en nærmer seg slike anlegg.
Problemet denne gangen var at Øystein hadde delt elven opp i to deler. Den ene delen fra Femunden og ca 2 mil ned til Elvbrufossen hadde han kategorisert som nivå 5. Dette er for erfarne elvepadlere med dertil egnet utstyr. Del 2 var fra området rett nord for Trysil sentrum til Edebäck i Sverige. En strekning på snaue 20 mil godt tilrettelagt for erfarne turpadlere.
Nå er det engang slik at det hersker tvil om Trysil-Knuts faktiske eksistens. Uansett ble han udødeliggjort gjennom Bernt Lund sitt dikt fra 1882. Denne Trysil-Knut skulle jo være så eksepsjonelt djerv. Vi kunne liksom ikke bare forlate hans rike uten å utfordre oss selv litegrann. Derfor ble det naturlig å starte etter Elvbrufossen for å få med litt stryk ca 5 mil nedover mot Trysil. Videre var pick up point(militær slang) på Ransäter, ca 5 mil sør for Edebäck. Altså måtte jeg også finne ut noe om disse områdene.
Det var lite å finne på internett. I bokhyllen hjemme hos mine foreldre fant jeg en bok skrevet av forfatteren Mikkjel Fønhus. Han hadde fått laget en robåt og tatt turen fra enden av Femunden til innsjøen Veneren i 1936. Dette hadde han brukt 7 dager på den gang. Båten hans var så tung at han var avhengig av hjelp fra bønder til å frakte båten forbi fosser og tømmersluser. Den kommersielle fløtingen stanset opp i 1992, så tømmer regnet jeg ikke med ville bli noe problem. Imidlertid er det nok demmet litt opp de siste 75 årene. Fønhus hadde jukset litt i 36. Han hadde tatt toget ca 8 mil fra Edebäck til Forshaga sør for Ransäter. Dette gjorde altså at fem av mine mil ville gå gjennom ”ukjent” område.
I alle fall skrev jeg ned rutebeskrivelsene til Øystein og Mikkjel, samt noe annet jeg fant på nettet. Dette laminerte jeg slik at det ville tåle regn og slitasje og et eventuelt velt. Verdt å nevne er det også at Øystein og Mikkjel hadde hatt forskjellige oppfatninger av vanskelighetsgraden på forskjellige stryk. For meg ble Mikkjels versjon fra 1936 den riktigste.
Kart bestilte jeg på nettet. Her anbefaler jeg å bestille så mye som mulig fra Sverige. Jeg brukte Kartbutiken.se. Kjøp terrängkartan i skala 1:50000, vikt (brettet). Det er vesentlig billigere enn å kjøpe i Norge. De sender raskere og portoen er en brøkdel av den norske. Jeg hadde ikke fått alle de norske kartene før jeg dro. Faktisk klarte jeg meg uten noen norske kart. Jeg dro innom Villmarkskompaniet i Trysil. Der fikk jeg et reklamekart hvor en av instruktørene krysset av de farlige punktene på veien ned mot Innbygda(Trysil sentrum). For øvrig var de svenske kartene også mer detaljert rundt selve elven og dens strømforhold. I tillegg var de brettet på en mer praktisk måte.
Kanoen var en sammenleggbar Ally (Lars Monsen kano). Med trekk er det en suveren elvekano. Den tåler mye juling og trenger ikke mye vann for å flyte. Ulempene er at den er veldig følsom for ugunstig vind. Noe skarp padler er den heller ikke. Det var nesten litt flaut å bli forbipadlet av tyske småbarnsfamilier i utleiekanoer med en padleteknikk som nok mer egnet seg for brodering enn for elveforsering. Ikke uventet støtte en bare på slike der det var tilnærmet flatt vann.
Med som mannskap var familiens tenåring. Mer eller mindre motvillig er han blitt en relativt dreven padler i løpet av de siste årene.
Telt, primus og mat ble lastet i sekkene og turen ble lagt til link up point (mer militærslang) der transporten til drop off point(unødvendig si hvor denne slangen er fra) var organisert i form av en bobil.
Benny turist
Benny turist er navnet den første delen av turen fikk. Dette fordi vi her følte at vi ikke møtte de store utfordringene, samt at terrenget var ”kjent” for oss i form av reisebeskrivelser. Imidlertid var alle de store strykene i begynnelsen av turen. Kun ett av dem bar vi forbi, rett og slett fordi vi ikke var blitt varme nok i trøyen enda. Det var også tilrettelagt for å ta i land kano og trille forbi alle 4 damanlegg på denne delen av turen.
Den første overnattingen hadde vi oppe mellom strykene. Vi fant restene etter en koie innerst i en vik. Her hadde sikkert fløtere holdt til i hine hårde dager. Det var bare golvet som sto igjen. Vi satte derfor teltet oppå det, da bakken var heller ujevn rundt oss. Vi hadde akkurat krøpet inn i teltet da det braket og knaket i buskene rundt oss. Vi var jo midt i bjørne og ulveland, så jeg kikket ut av teltet for å få rede på om det var noen av disse krabatene som toget forbi på vei til reve enka. Der inni kratet fektet en svær bamse rundt seg med en stang. Bamsen hadde vadere og en artig hatt på hodet. Aha … Fluefisker.
Den største styrkeprøven på Benny turist var kryssingen av den drøyt 1 mil lange Höljessjøen. Det var så pass motvind at bølgene tidvis gikk hvite. Dette er et godt tegn på at kanopadling fort blir en risikosport. Korteste veien over sjøen var å foreta tre kilometer brede kryssinger. Alternativet var å padle langs land hele veien. Dette ville fort ta en dag ekstra. Vanligvis vil vinden løye når kvelden nærmer seg. Men været så litt utrygt ut. Faren for at vi kunne bli værfaste var overhengende. Vi var derfor enige om at det var verdt å ta sjansen på å krysse mot vinden. Det var badetemperatur i vannet, og vinden var varm. Strøm og vindretning gikk rett tilbake til der vi startet. Hvis vi gikk rundt ville vi drive rett tilbake til utgangspunktet med båten.
Med trekket på kanoen gikk det greit å krysse selv om det ble to tak fram og ett tilbake. Heldigvis forsvant vinden etter hvert som kvelden seg på. Det ble tilslutt havblikk. De siste kilometeren inn til Höljesdammen lå mannskapet og slappet av oppå sekkene mens jeg padlet. Langt ute på sjøen kunne vi høre tunge basslyder fra land. Det var vist en fest eller noe som foregikk der nede i bygda. Når vi kravlet i land på demningen dumpet vi rett oppi en crime scene. Det lå døde mus i hopetall på demningen. Dette var noe for CSI. Jeg begynte noen innledende undersøkelser, men så slo det raskt fra meg da jeg innså at vi var i Sverige og følgelig utenfor norsk jurisdiksjon. Dette fikk heller Martin Beck og Gunnvald ordne opp i. Kanoen fikk hjul og vi begynte å trille turens lengste land etappe på ca 6 km, ned til Höljes.
Etter hvert som vi nærmet oss bygden nede i dalen økte musikken i styrke. Det begynte å bli tettere og tettere med telt, campingvogner og bobiler etter hvert som vi nærmet oss lyden. De siste to tre kilometrene sto de helt tett. Det aulet rundt med berusede mennesker i god feststemning. Det var for det meste scandinaver. En relativt edru landsmann syntes det var en jævla kul måte å ankomme på – med kano. Da jeg spurte ham hva som foregikk, trodde han at jeg kødda. Var vi ikke klar over at det var EM runde i rallycross? Så det var altså forklaringen. Litt sånn filosofisk undret jeg meg på hva alle disse møkkafulle menneskene hadde å gjøre med motorsport?
I det hele tatt ble det lagt merke til når vi kom marsjerende med en kano på slep, i sikk sakk mellom mennesker med godt med frostvæske i blodet og cowboyhatter tredd nedover styrehusene. Alle syntes jo det var kult med kano, og ville følelig være med videre. En svenske rev flasken fra munnen, så vekselvis på kanoen og flasken mens han sa: ”En kanü på hjül!!? Nei, nu tror jäg at jäg leggar meg!”.
Jeg hadde stor sympati med svenske polisen som kjørte sine Cross countryer gjennom området med gjenrullede vinduer, akkurat fort nok til at fylla ikke fikk med seg at de passerte. Vi kom oss gjennom, fikk båten på vannet og padlet noen kilometer nedover Klarelven før vi slo leir.
Etter grensepasseringen var ikke strykene noe å skrive hjem om. Elven hadde et relativt rolig sig. Dette ble imidlertid spist opp av en konstant motvind. Vi fant fort ut at det var lurest å padle om kvelden da vinden hadde lagt seg. Dette kan anbefales. Det blir en trolsk stemning på en elv når kvelden lir på. Dyrene kommer også ut, og alle andre elvefarende har krøpet i land. Bevere så vi tidvis. Men vi hørte dem hele tiden. Det må vel være det minst grasiøse dyret som finnes. Det høres ut som en lettere bedugget feit rødmusset pølsetysker som tar mageplask i et barnebasseng, når beveren går i vannet. Ikke rart dyret tidvis har vært utrydningstruet. Kan umulig være vanskelig å jakte på dem.
Vi traff også på flere flåter som drev nedover elven. Det så ut som en behagelig måte å reise på. De startet oppe etter de siste strykene og drev nedover med strømmen mot Edebäck. Jeg kan tenke meg den turen tar alt fra 2-4 dager med flåte. Det var 4-5 personer på hver flåte, som førte alskens forskjellige nasjonalitets flagg. Dette kan jo være et alternativ for den late – eller bedagelig anlagte.
Det fine med både Trysil og Klarelven er at selv om veien er i nærheten, går den bare periodevis langs elven. Dette gjør at du lett for følelsen av å være godt inni ødemarken. Det er også flust med idylliske plasser å gå i land å sette opp telt. Den mer bedagelig anlagte kan overnatte på campingplasser som ligger med jevne mellomrom helt nede ved elven. Her er det dusj og toalettfasiliteter for den som kun liker å leke Lars Monsen på dagtid.
Ved å telle broer nedover er det lett å holde rede på hvor en befinner seg. Det ligger en del små tettsteder ikke langt fra elven. Der kan en handle ved behov. Ved et slikt stopp traff vi på ei eldre tysk dame som gikk tur med et par Schäfere. Disse gikk løst. Det virket likevel som om hun hadde bra kontroll på dem, så jeg ga henne litt ros for det da vi passerte. Det var som å putte penger på henne. Hun kunne fortelle at dette var meget gode skyddshunder som også hadde vært politihunder bla bla bla. Har alltid undret meg over mennesker i det sivile hundemiljøet som betegner hunder som har strøket på politiets tester -som tidligere politihunder. For meg er det motsatt. Det er jo et ugjendrivelig bevis på at hunden har for store svakheter til fornuftig bruk, når den faller igjennom hos politiet. Nok om det.
Kåre commando
Kåre commando syntes vi var et passende navn på den ”ukjente” delen av turen. Her var det ikke akkurat tilrettelagt for kano. Vi passerte et stort skilt ved Edebäck som proklamerte at her skulle padlere gå i land. Dette var nok endepunktet for leiekanoer og flåter. En snau kilometer etter skiltet traff vi på den første utfordringen. Her var det en tømmersluse med sammenlenkede stokker som sperret av hele elven. Det lå oppdemmet tømmer å fløt i begge ender, slik at det ikke var mulig å komme i land. Ca midt i elven var det et forankringspunkt. Dette var så stabilt at vi kunne stå på det. Vi passerte derfor ved å gjøre nettopp dette, mens vi løftet og dro kanoen over.
Beskrivelse av ruten videre er lagt inn i kursiv.
Ca 1,5 km etter Edebäck kommer en til det første kraftverket Edsforsen. Gå opp på venstre side, men pass på at du gjør dette utenfor gjerdet. Ca 2,2 km trilling på grusvei til kraftverket på Skogaforsen. Kanoen kan settes ut på venstre side ca 450 m etter kraftverket.
Vi gikk i land inne på selve kraftverkområdet. Heldigvis for oss var det en ansatt som bodde i en campingvogn inne på området. Han var akkurat iferd med å dra da vi kom, men han ventet til vi hadde fått sekker og båt på utsiden av gjerdet før han stengte. Han ga oss også retningen mot det neste kraftverket. På grunn av kort padleavstand hadde vi bestemt oss for at vi ville trille kanoen. I tillegg til å være en kjærkommen forandring etter dager med padling, var det også kortere da elven gjorde en slyng på seg og faktisk gikk nordover en stund før den atter gikk nedover kartet igjen. Trillingen gikk greit selv om det var varmt. Større problem var det å finne et egnet sted å sette kanoen på vannet igjen. Det var en relativt bratt skråning ca 20-30 m ned til elven. Ved å følge en sti langs elven, fant vi et sted som tydeligvis var nyttet til utsett tidligere. Men det var så pass bratt og uveisomt at vi først måtte bære ned pakninger og alt annet utstyr. Skråningen var relativt løs, så det skulle lite til før store steinblokker begynte å rulle. Tross dette gikk det relativt greit å få båten ned til elven. Det var herlig å avslutte arbeidet med en forfriskende dukkert før vi padlet videre.
Ca 9 km padling videre. Se opp for nedsenket tømmer i elven samt grunner i Krakerudsdammen før selve kraftverket. Gå opp på høyre side ca 400 meter før selve kraftverket. Ca 1,2 km trilling til et hus på høyre side av grusvei. Mulighet for utsett på nedsiden av dette.
Her var vi heldige. Vi padlet inn til en liten lysning langs land. Det viste seg å være eneste fornuftige plass og gå opp. En sti gikk opp til en hytte. Der sto en kameratgjeng og grillet og koste seg med rimelig skattebelagt drikke, sett i et norsk avgifts perspektiv. Selv om jeg snakket svorsk til dem, svarte de på engelsk selv om de helt klart var svenske. Uansett forklarte de hvordan vi skulle finne igjen elven på andre siden av kraftverket. Framme ved huset spurte jeg om hvor det var best å sette ute en kano. De viste meg vei gjennom hagen nedover til elven. Der var det en liten brygge som var et godt utgangspunkt for turen videre.
Ca 4 km padling til Forshult. Obs: Sterk strøm ned mot kraftverket. Bratt opp på venstre side.
Padlingen videre gikk greit. Det var nå omtrent ikke sig i elven i det hele tatt. Det begynte å mørkne raskt og plaskingen fra våre grasiøse venner med lange tenner tiltok.
Da vi nærmet oss kraftverket var det mørkt. Det var ikke mulig for oss og se noen fornuftige plasser å gå i land. Ifølge kartet burde dette være mest hensiktsmessig å gjøre på venstre siden. Vi padlet derfor rolig helt inntil land nedover. Ca 250 meter fra kraftverket merket vi at strømmen mot vanninntaket økte kraftig. Den tok merkbart tak i kanoen. Da vi tross alt var i Sverige, var vårt ønske om å bidra i kraftproduksjon, om mulig mindre enn på egen mark. Vi kom oss derfor fort i land. Problemet var bare at det var en steil 50 meters skråning rett foran oss, oversådd med busker og et villnis på godt over meteren. Mannskapet ble sendt oppover for å rekognosere vei. Han kom tilbake helt overbevist om at det ikke ville være mulig å komme opp med båten. Det var et høyt gjerde på toppen. Innenfor lå det villaer som hadde godt opplyste hager.
Det var her etappenavnet ble oppfunnet. Vi gjorde det umulige mulig. Selv om soveromsvinduer og altandører var åpne klarte vi å passere alle hindringer med sekker og båt uten at alarmer ble utløst. At menneskene i disse ærverdige boligene ville kontakte polisen hvis de hadde sett Kåres commandoteam pile over plenen midt på natten, var vi ikke i tvil om.
På andre siden av veien i forhold til disse villaene, gikk det en vei ned til et gammelt garasjeanlegg. Dette hadde åpenbart ikke vært i bruk på en stund. Det var ingen hjulspor foran dørene som var låst med gamle hengelåser. Imidlertid var bakken så flat og fin at vi fant ut at vi ville campe der.
Vi var knapt kommet inn i teltet da vi hørte lyden for første gang. Det var som om noen slo rolig i et halvfullt oljefat. Lyden kom helt klart inne fra garasjene ved siden av oss. Vi ignorerte den, men den gjentok seg med jevne mellomrom, tiltakende i styrke. Tilslutt var det åpenbart noe som slo på et fat eller lignende inne i garasjen der ett sted. Det var ellers ingen lyder ute, så det hele virket en smule spooky. Vi var imidlertid for trøtte til å bry oss, og slo derfor fast at det måtte være ett eller flere dyr som romsterte der inne et sted. Hvorvidt ”bankeåndene” holdt på utover natten vet jeg ikke, for vi sov som noen steiner. Dagen etter kom vi oss tidlig av gårde. Vi satset på å nå fram til Ransäter utpå ettermiddagen engang. Derfor droppet jeg den obligatoriske rekognoseringen, og satte i marsj på det som etter kartet skulle være veien til neste kraftverk. Ifølge diverse aborginere vi hadde møtt underveis, skulle dette være det siste kraftverket på turen ned til Ransäter. Frokosten hadde vi også utsatt til vi var framme ved utsettelses stedet. Det ville jo bare ta ca 20 min.
Ca 1,5 km trilling langs grusvei til kraftverket nedenfor Sandtorpet. Utsett på venstre side.
Hastverk er lastverk heter det seg. Etter en stund syntes jeg at det nok var litt lengre enn antatt. En rask kartstudie og sjekk av kompass sa oss at vi nok var på vei i feil retning. Foran oss var det et flerarmet veikryss samt noen hus. Her måtte det jo være folk som kunne si nøyaktig hvor vi var. Vi var nesten også sluppet opp for vann, og var derfor nødt til å få etterfylt dette. Elvevannet var ikke drikkbart så langt sør. Så møtte vi Tequila…
Tequila var en båtsmannskloning fra Saltkråkan, med ett brunt og ett blått øye. Da den fikk øye på oss, uvisst med hvilket øye, satte den i gang med noe som skulle forestille bjeffing. Da vi satte ned kanoen og tok av oss sekkene kom Tequila vaggende mot oss. Eieren til Tequila dukket opp på trappen. Han var en eldre herremann som var godt merket av livet. Pappa Tequila ble stående og skrike til hunden – til ingen nytte selvfølgelig. Tequila tok seg mer enn god tid til å snuse på oss og kanoen, før den til sist rolig vagget mot eieren som begynte å miste stemmen. Mannskapet mitt måtte snu seg vekk, fordi han fikk store problemer med å holde seg alvorlig.
Jeg så meg rundt. Det var ingen andre aborginere å se. Jeg fikk derfor forsøke å få noen opplysninger utav Tequilas matfar. Jeg tok med meg kart og en tom vannsekk og ruslet over veien til huset. Jo da, vi var nok der jeg trodde. Men det gikk en snarvei derfra ned til kraftverket som svensken pekte ut for meg. Skulle jeg ha gjettet, ville jeg tippet at hunde eieren var en pensjonert eller uføretrygdet sjømann. Helst motormann da, fra den tiden hørselsvern bare var noe sveklinger brukte. Han pratet nemlig konstant med skikkelig utestemme. Vann skulle jeg få! Han viste meg vei inn i kjøkkenet. For å si det sånn: Det var lite og ingenting som tilsa at det bodde en kvinne i huset. Svensken brukte noen minutter på å grave fram springen fra ukes eller månedsgamle stabler med oppvask. Mye tydet ellers på at pappa’n til Tequila bare unntaksvis brukte vann som tørstedrikke.
Etter et par kilometer med speedmarsj, frokost og en kattevask var vi igjen ”on track”, en smule etter tidsskjema.
Ca 15 km fin padling i buktende elv ned til Munkfors. Gå opp på høyre side før kanal. Sti langs elven forbi kraftverket.
Kun en av aborginerne, en kirketjener i Norra ny kyrka i Stöllet, hadde nevnt Munkfors som en padlemessig utfordring. Alle andre hadde ment at det bare var å padle rett forbi.
At flertallet aldri har rett viste seg å være like riktig her som i Ibsens stykke: En folkefiende. Det var nok mannen med de guddommelige forbindelser som hadde hatt rett.
Da vi nærmet oss Munkfors valgte vi den høyre leden. Det så ut som om det var laget en kanal forbi fossefallene. Når vi kom godt nedi kanalen fikk mannskapet øye på et stor gult skilt merket med Warning. Forsiktige som vi var, klarte vi å stanse kanoen inntil den steinbelagte kanalsiden. Vi klarte å komme oss opp skråningen, og fartøyde kanoen i noen trær på toppen. Klok av skade dro jeg på rekognosering. Kanalen vi var kommet inn i, viste seg å føre lukt inn i vanninntaket til et kraftverk. Dette kraftverket hadde jeg på kartet tolket som en gangbro over elven. Det var nemlig noen sånne rundt Munkfors.
Selvfølgelig! Hvor dum gikk det an å være. Dette burde jeg forstått helt av meg selv. Under den kalde krigen tok jeg befalsutdannelse som fotsoldat i det hesteløse kavaleriet. Noen av oss ble sendt til Nils Faarlund i Hemsedal. Han dro oss med rundt i fjellet for å lære oss blant annet å lese kart i et historisk perspektiv. Hvordan finne stier som ikke er merket av på kartet? Hvordan nytte viten om stedsnavn? osv. Rart med det, men med årene har det blitt mer og mer innetjeneste på jobben. Man blir fort litt pudding i hodet av sånt. Fortidens selvfølgeligheter har en lei tendens av å bli overskygget av ny mer eller mindre nyttig lærdom.
Munkfors er et relativt stort sted langs elven. Navnet indikerer i seg selv at det er gammelt og forbundet med en foss. Størrelsen på stedet sier noe om at det har vært utbygd i forbindelse med fossen, og at den derfor må ha blitt regulert relativt tidlig.
Det var bare å komme seg i land og trille forbi. En del skuelystne samlet seg på andre siden av elven. De sto i spenning å så på commandoteamet som drev og bukserte pakninger og kano opp skråningen og over gjerdet på toppen. Om de hadde håpet å se norrbaggarne svømme vet jeg ikke. I så fall skuffet vi dem. Vi begynte jo etter hvert å bli drevne i slike hinder passeringer.
Så var det bare å padle de siste 10-12 kilometerne ned til Ransäter. Der ble vi godt mottatt av en mengde pensjonerte trekkspillentusiaster. For meg var det litt vemodig å være ferdig med turen. Mannskapet var imidlertid veldig happy. Spesielt når det gikk opp for ham at den 20 mil lange turen han hadde vært forespeilet, faktisk hadde endt opp med 30. I likhet med Mikkjel hadde også vi brukt 7 dager.
Den som kunne tenke seg å gjøre denne eller deler av turen kan gjerne ta kontakt med meg. Jeg kan i alle fall anbefale den på det sterkeste. Den som liker å fiske har i tillegg store muligheter omtrent langs hele ruten. Men husk solkrem og myggstift. God tur!
Epilog
Selv om vi var i Sveige var vi aldri innom Ikea. Jeg traff engang en mann som hadde følgende syn på denne svenske varehuskjeden: ”Hvis jeg noengang får en dødelig diagnose, vil jeg tilbringe den siste tiden på Ikea. Døden vil nemlig da komme som en ren befrielse!”
About The Author
