Vindelfjella – ett bortgjemt skiparadis
Vi ble anbefalt turen gjennom Vindelfjella av Solveigs svoger, han Kjell. Han mente dette var en av de fineste turene man kunne gå på ski. Turen starter i Norge i Virvassdalen ved E6 opp mot Saltfjellet. Men etter ca. tre mil krysses grensen inn til Sverige. Er man heldig med føre er det rene parademarsjen gjennom Sverige til bygden Hemavan som var endepunktet for turen. Det var lovet knall vær en uke fram i tid. Og det slo til. Litt kald vind var det til tider, men mye sol og gnistrende godt skiføre.
Turen startet med at vi måtte returnere ned til Mo i Rana for å hente pulkdragene vi hadde glemt. Derfor kom vi oss ikke av gårde før i femtiden på ettermiddagen. Første etappe ble da bare en mil oppover en skogsvei. Der lå det en liten koselig Statsskogskoie med plass til to, som vi overnattet i.
Neste dag fortsatte det med pulkdragutfordringer. Jeg hadde mitt første lille fall med pulk. Det var i grunnen ikke rare fallet. Jeg valgte å sette meg på rumpa da skaren gjorde sitt til at skiene ble litt ustyrlige. Jeg stusset litt da jeg liksom ikke merket noe til pulken. Forklaringen var at draget var knekt rett under midten på begge sider!?
Etter litt obligatorisk bannskap var det bare å slå over til løsningsorientering. Det endte med at to rake unge bjørketrær ble frarøvet livet og surret til draget med Gorillatape og strips. En løsning som funket helt fint og holdt godt resten av turen. Jeg var godt fornøyd, men det var kanskje ikke trærne.
Neste overnatting ble på Virvasshytta, en populær turistforeningshytte. Den var faktisk så populær at det egentlig ikke var plass til oss da vi kom. En videregående klasse med valgfag friluftsliv var på tur. Men de omorganiserte seg raskt slik at vi faktisk fikk et eget rom på hytta. De overlot også alt overskytende tacokjøtt til oss, da de skulle ned dagen etter. Det var nok til tre gode middager på en tur som var tiltenkt å gjennomføres i posematens tegn. Noen virkelig greie ungdommer. Et par voksne venninner kom også opp for å drive isfiske noen dager. De laget så mye pizza at de insisterte på hjelp til å bli kvitt den. Det fikk de. Knakende god pizza laget på steikepanne.
Så bar det inn i Sverige. Det ble en skikkelig ødemarkstur. Vi hverken så eller hørte folk før den fjerde dagen. De to første nettene overnattet vi på hytter tilhørende Länsstyrelsen. Det er hytter som fungerer omtrent som Statskog sine hytter her hjemme. Imidlertid er de litt mer forseggjort, med blant annet egen nødtelefon rett til politiets operasjonssentral.
En annen ting som slår en når en beveger seg i Sverige er hvor godt de har merket løypene sine. Det var egen sommermerking, men også fast vintermerking av det slaget som ikke blåser ned eller fyker til. Her har norske myndigheter noe å lære. Jeg regner med at et betydelig antall mennesker har reddet livet oppigjennom grunnet disse merkede løypene kombinert med nødtelefoner med 10 -15 kilometers mellomrom.
Været ble bare bedre og bedre. Siden vi hadde med oss telt, følte vi at vi nesten fikk ta det i bruk. Resten av overnattingene ble derfor i telt. Første overnatting hadde vi rett før Tärnasjøen. Dette var for øvrig et relativt kupert terreng, noe som gjorde det litt slitsomt å følge den merkede løypen. Her anbefales det å trekke ned i dalen og følge elven nedover.
Vi hørte å så ryper overalt. Reinsflokker passerte vi også flere ganger, eller de passerte oss alt etter som. Det var ferske spor etter både elg, jerv og mikkel rev.
Like før vi ankom Tärnasjöstugane så vi de første menneskene. De satt med rompa godt dandert på en scootersal, og skysset den, sammen med øvrige kroppsdeler rundt i det svenske vinterlandskapet. Problemet var bare at de så ut til å formere seg enormt fort jo lenger sør på sjøen vi kom. Til slutt var det flere snøscootere enn sportegn etter de som egentlig skulle ha vært der – dyrene.
Slik sett var vi sjeleglad for at vi bor i Norge, der det heldigvis er restriksjoner på scootertrafikken. Det blir fort mye tullballkjøring og oppdiktede «behov» når slappfisker med for mye penger og lite konstruktivt og ta seg til, skal frakte BMI hylstrene sine motorisert rundt i villmarken.
Rett etter Tärnasjøen svingte ruten opp i fjellet. Det var bare å skifte om til langfeller. Her fikk vi turens fineste vær. På like under 1000 meters høyde var det bare å skrelle av seg longs og fortsette i T skjorte godt innsauset i solkrem.
Det var lite å se til andre skiturister. Vi traff en innflyttet østeuropeer fra Stockholm. Hun syntes vi hadde med fryktelig mye utstyr der vi kom med hver vår pulk. Selv gikk hun alene uten mer utstyr enn hun fikk plass til i sin 50 liters sekk. Hun sa at hun stort sett brukte det samme utstyret sommer som vinter. Rimelig risky syntes vi. Men hun var muligens i slekt med Severin Suveren, så da stolte hun vel på flaksen.
Vi fulgte kungsleden gjennom fjellpasset Syterskaret, som er et velkjent og populært reisemål for svensker. For oss nordmenn blir kanskje dette den minst spektakulære delen av en slik tur. Dalsøkk med fjell har vi liksom sett noen ganger før. Til slutt var vi fremme ved Hemavan. Vi la oss i base med utsikt nedover hele dalen i påvente av transport. Logistikkplanen gikk ut på at Kjell skulle plukke oss opp der etter at turen var avsluttet. Styggværet kom selvsagt dagen etter, da vi hadde forlatt området.
About The Author
