Med packraft i Junkerdal nasjonalpark
Det gamle gruvestedet Sulitjelma i Nordland er et fint utgangspunkt hvis en vil oppleve Junkerdal nasjonalpark med packraft.
Vi hadde sett på kartet at det så ut til å være en fin runde å padle hvis vi tok utgangspunkt i Jakobsbakken. Der var det fint å sette fra seg bilen, hive pakningene på ryggen med båter og det hele, og stryke til fjells. Her startet en merket sti mot Sølvbekknaustet og Tjoravihytta. Det var godt merket og stien var fin. Det var tydelige spor etter jernbanen som hadde gått fra gruvene litt opp i lia og ned til Jakobsbakken. Varmen samt stigningen i seg selv gjorde sitt til at det ble flere lettelser i antrekket.
Når vi først var på slik gruvehistorisk grunn måtte vi nesten også stoppe å se på restene etter gruvene ved Annavatnet. Gruvegangene var stengt, men det var mange spor etter gruvedriften. Vi fortsatte videre oppover og hold til høyre der det var skiltet mot Sølvbekknaustet og Vassbotnfjell i stiskillet litt etter Annavatnet. Terrenget opplevde vi som fint og lettgått.
Ved vannet Niennajavvre forlot vi stien og fant et sted å sette opp teltet. Her var det nok av disse nordnorske russiskinspirerte bombeflyene – mygg. Det ble riktig så folksomt i forteltet slik at inn og utstigning av innerteltet måtte gjøres så fort som mulig, for å hindre at for mange av utyskene fant det for godt å trekke innendørs.
Dag 2 hadde vinden tatt seg kraftig opp og det var selvsagt motvind. Det positive med vinden var at nå hadde all myggen forduftet. Vi drøyet avgang litt og håpet det skulle løye. Det gjorde det ikke. Så det var bare å få båtene på vannet og kjempe seg mot vinden. Når det ble for ille gikk vi i land og la oss i le bak båtene til det hadde roet seg litt.
Vi padlet over Niennajavvre og gikk i land i sørenden. Her fulgte vi ett dalsøkk først opp og så ned til Nedre Sølvvatnet. Det var stort sett greit å gå, men litt kratt å forsere noen steder. Det gikk greit å gå med båtene oppslått på ryggen selv om det enda blåste litt. Vi satte oss i båtene igjen og padlet over Nedre Sølvvatnet og fant ett greit leirsted i sørenden av vannet. Bjørn prøvde fiskelykken uten hell. Det var mye fisk å se, men de enset ikke fiskeredskapene som lå foran nesa på dem. Snakk om overlegne skapninger.
Vi så en stor sølvglinsende stein oppe i lia mellom nedre og Øvre Sølvvatnet. Den måtte vi jo selvsagt utforske. Det ble en kveldstur opp til det som viste seg å være en kjempestor kvartsstein.
Dag 3 var det nydelig vær. Planen var å komme seg nedover Sølvbekkelva og videre ned til Stor-Rosnivatnet. Der hadde vi hørt rykter om at det skulle være godt fiske. Sølvbekken var ikke padlbar der den rant ut fra Nedre Sølvvatnet. Det var altfor lite vann i starten. Men den skulle få påfyll av flere bekker underveis, så vi satset på at det ikke var altfor langt å gå før den ble padlbar.
Sølvbekknaustet lå i nordenden av søndre Sølvvatnet som vi hadde padlet forbi. Stien mot Vassbotnfjellet gikk videre på venstre side av sølvbekken i følge kartet. Vi bestemte oss derfor å følge stien ett stykke nedover. Stien var tydeligvis lite brukt, gjennvokst og vanskelig å følge som den var. Det var endel kratt vi måtte gjennom. Straks vi stoppet opp meldte et nytt utyske seg – kleggen. Den nytter det ikke å smøre seg bort fra, så det var bare å sette i marsj videre.
I nærheten av der stien krysser sølvbekken satte vi båtene på vannet. Det var egentlig for lite vann til padling, så vi tok skoene av og vasset der båtene subbet nedi. Det var skikkelig sommertemperatur også i vannet, så det var bare deilig. Etter en liten stund ble det mere vann og padlingen gikk lettere. Det var bare å seile nedover med strømmen og nyte livet og utsikten. Ingen stryk, masse fugleliv og passe fart på båten.
Myggen og kleggen holdt seg på noen meters avstand. Vi hadde hver vår myggsky som fulgte etter oss men de holdt seg på behørlig avstand. Bjørn hadde nemlig med seg noe myggmiddel fra Afrika beregnet på elefanter, vannbøffel og andre malariadyr. Med andre ord litt for sterk kost for hjemmlige blodsugere. Det ble en veldig fin padletur ned til LittjRossnivatnet.
Utløpet av Littj-Rossnivatnet var ingen problem å padle, så lenge en var obs på at det var litt stein som måtte unngås. Svingen ned mot Dobakkstilla var litt verre. Vi synfarte først før vi padlet nesten hele veien ned. Det var litt lite vann, så båtene ble tidvis hengende på store steiner. Vi bar forbi et lite stryk som ikke fristet å freiste. Så var det bare kosepadling videre ned gjennom Dokkstilla og ned til Stor-Rosnivatnet.
Der slo vi leir på en odde ca. halveis langs vannet på høyre side. Her fant vi en fin teltplass på toppen av odden. I tillegg hadde vi sett oss ut en teltplass like i nærheten som lå mer i le, hvis vinden skulle øke. Teltet kom opp og vi ordnet oss mat. Bjørn prøvde fiskelykken, igjen uten hell. Da var det bare å ta kvelden.
I tre tiden på natten blåste det skikkelig opp. Så mye vind liker ikke lettvektstelt, så vi endte opp med å flytte det ned til den alternative teltplassen vi hadde sett oss ut tidligere. Der sto det trygt og vi kunne sove videre.
Dag 4. Det blåste fremdeles godt, og Stor-Rosnivatnet var som navnet tilsa veldig stort. Det fristet ikke så veldig å legge ut på så lenge bølgene gikk hvite og endatil blåste i feil retning. Jeg gikk meg en tur og Bjørn prøvde fiskelykka igjen. Det virket som vinden roet seg litt så vi bestemte oss for å pakke sammen og prøve å komme oss videre. Vinden tok godt og det var helt feil vindretning i forhold til den retningen vi skulle i. Vi holdt oss langs land og fikk brukt padlemusklene.
Det gikk greit å komme seg til utløpet av Stor-Rosnivatnet. Vi tenkte at det nå skulle bli lettere å padle siden vi kom til en elv. Men vinden var sterkere enn strømmen, så fremdriften var negativ tross ganske godt driv i elven. Det var et mylder av sideelver og kanaler, så det var ikke helt enkelt å tråkle seg gjennom området. Kart og terreng syntes ikke helt å stemme i forhold til hverandre. Og da er det jo slik at det er kartet som er rett……eller ikke.
Vi viste at det skulle være ett stryk som ikke gikk ann å padle før en kom til Fuglevatnet. Heldigvis hørte vi stryket, eller fossen som det viste seg å være, godt før vi nærmet oss. Vi kom oss i land og labbet en kort kilometer langs Rosnaelva ned til Fulgevatnet. Det var utfordrende å gå med båtene på ryggen i vinden, men det var ganske greit terreng å bevege seg i. Vel nede fant vi en fin teltplass og slo leir for kvelden.
Dag 5. Det blåste fremdeles endel, og vindretningen var fortsatt feil. Derfor koste vi oss i camp lenge før vi la ut på dagens etappe over Fuglvantnet. Det var en fin foss mellom Fuglvatnet og det kjempestore oppdemmede Ballvatnet. Bjørn prøvde fiskelykken her også uten hell. Vi diskuterte litt om vi skulle slå leir her eller fortsette.
Det virket som vinden hadde løyet og det så ikke så ille ut på Ballvatnet. Vinden ville blåse oss mot land hvis vi skulle være uheldig å kantre, så vi bestemte oss for å legge ut på. Det gikk bra med en gang, men så ble det mer bølger og mer urolig vann da vi kom til Reinskillingsodden. Det ville være vanskelig å komme i land her da det stort sett var steile fjellveggen ned til vannet. Med hjertet i halsen padlet vi videre men gikk i land ved første mulighet, Fuglevassodden sto det her på kartet. Det viste seg at dette var en veldig fin leirplass, så vi slo opp teltet og fikk kost oss med pinnebrenner og mat og slappet godt av.
Store vann er skumle. Bjørn var ikke veldig fornøyd med å ha valgt å padle. Både bølgefrekvens og bølgehøyde er anderledes på ferskvann i forhold til på havet, selv ved relativt lite vind.
Dag 6. Vinden hadde heldigvis roet seg noe, men vi valgte å bære båtene rundt Fuglevassodden og padle derfra. Nå hadde vi medvind og det var deilig å kunne seile med vinden, og ikke måtte padle hele tiden. Vi holdt oss nær land, for det kom noen skikkelig vinddrag i blant. Det var et skiftende vær med regnbyger som kom og gikk. Vi padlet til demningen i nordenden og gikk i land ved noen naust der.
Like ved lå den åpne statskoghytta som hadde informasjon om nasjonalparkene i området. Her var det nettdekning slik at vi fikk sjekket værmeldingene for de neste dagene. Det var ikke oppløftende i det hele tatt. Regn og vind. Vi hadde egentlig tenkt å gå til Nordre Saulo, men bestemte oss for å avslutte turen her. Det endte med at Bjørn haika tilbake til bilen, mens jeg satt og ventet i statskoghytta mens det pøsregnet utenfor. Bjørn kom, bilen ble pakket og vi satte kursen sørover for denne gang. Vi var fast bestemt på at dette var et område vi skulle tilbake til ved en senere anledning. Vi hadde knapt sett et menneske før vi gikk i land etter Balvatnet. Nesten utrolig å tenke på at et så flott område fremdeles er så lite besøkt. Kan anbefales.
For kart og mer informasjon om turen se peakbook rapporten vår fra turen: 6 dagers packrafting i Junkerdal nasjonalpark
About The Author
