Lindesnes – en ende på landet og turen

Når vi først var i området, var det på mange måter naturlig å besøke Lindesnes fyr. Dette er landets eldste fyr grunnlagt allerede i 1656. Det har vært bemannet og i full drift siden 1725. Stedet er nå laget som et museum som tar for seg de forskjellige viktige historiske epokene siden da.

Lindesnes er som det sydligste punktet i Norge enten endepunkt eller startpunkt for de som ønsker å gå, sykle eller på annen måte ta seg fra sydspissen til Nordkapp eller vise versa.

På innfallsmetoden fant vi ut at vi også kunne avslutte turen her, eller i alle fall ha den siste overnattingen ved fyret.

Året som vi planla endte opp som 14 måneder. 14 måneder det nok vil ta tid å ta helt innover seg. Hovedinntrykket er at vi omtrent har hatt en problemfri tur i fantastisk vær hele tiden. Noen småting ville vi selvsagt ha gjort annerledes sånn sett i ettertid, men det får vi komme tilbake til ved en senere anledning.

Det ble mye nord på oss denne gang. Litt fordi vi nå skal bo langt borte fra nord, men kanskje mest fordi Norge rett og slett er villest, ødest og flottest nord for Trondheim. Selvsagt ble vi godt hjulpet av to fantastiske sommre i nord, mens skitværet var plagsomt i sør. Det var jo været som i stor grad skulle styre vår ferd omkring i landet. At det jaget oss til syden i seks uker rundt nyttår, da temperaturene var ekstreme flere steder i landet, gjorde ingen ting. De tre mørke vintermånedene er tøffe her hjemme. Det man egentlig gjør da er å vente. Vente på lyset og varmen. Sett opp mot andre som har gjort tilsvarende stunt som oss, så var nok øyhopping i syden en helt riktig måte å bruke denne ventetiden på.

Vi er begge taknemlige for at vi bor i et land som muliggjør det vi gjorde. Det er ingen selvfølge at det vil fortsette slik fremover. I tillegg til den mye omtalte klimakrisen blir den snikende naturkrisen mer og mer merkbar for den som bruker tid og beveger seg i naturen.

Sammenhengen mellom klimakrise og naturkrise er åpenbar, selv om vi i praksis er i ferd med å ofre natur ikke bare for økonomiske interesser, men også for klima. Dette må sees i sammenheng, det framstår som åpenbart og er nok eneste bærekraftige løsning på sikt, hvis motivasjonen skal være at fremtidige generasjoner også skal få oppleve det vi har hatt muighet til.

Vi vil avslutte turen med å si takk til alle som har hjulpet oss, alle vi har truffet på vår vei, som har hjulpet oss, lært oss noe nytt eller rett og slett brakt med seg trivsel. Slik sett har turen også handlet om møte mellom mennesker, mennesker som lever i kontakt med og trives i naturen.