Vårskitur til Fresvikbreen

Siden Yr meldte strålende vær, bestemte vi oss for å prøve oss på Fresvikbreen. Fresvikbreen har i en årrekke vært høyeste punkt i Vik i Sogn. Men som toppunkt har den måttet gi tapt på grunn av klimaendringene. Nå har breen smeltet ned så mye at Nummestolane som ligger rett i nærheten er blitt høyere. Vi hadde vært på Nummestolane tidligere, men Solveig ville vise Fresvikbreen den siste ære og ta seg en tur til topps på den også. Hun fant en god rutebeskrivelse opp med startpunkt i Jordalen.

Jordalen hadde Bjørn vært i en gang for lenge siden. Han husket det som eit sted der ingen kunne tru at nokon kunne….ja, du vet – Avsidesliggende. Det var en spenstig tur opp den gangen med bakhjulstrukket volvo stasjon, med snøkjettinger, oppover en skikkelig rallarvei med alskens smale tuneller.

Men noe hadde skjedd -med veien, i alle fall! Det var ikke bare kommet ny tunnel. Å, for en tunnel! Der kunne man fint kjørt inn og gjemt vekk de største annleggsmaskinene som finnes. Det viste seg også å ha vært hensikten da de bygget tunnelen i 2016. Den var selvsagt bygd slik i forbindelse med kraftutbygging. 

Oppover i dalen var det stort sett som før. Det kan ikke bo veldig mange sjeler i dalen. Men de som bodde der hadde i alle fall lagt godt til rette for sånne som oss, -byfolk med utferdstrang. Det var brøytet og klargjort flere parkeringsplasser oppover når vi nærmet oss øverste gården  på Nosi. Der hoppet en hare rolig over veien like foran bilen når vi var kommet til veis ende. Vi snudde og kjørte ned til en stor parkeringsplass like nedenfor byggningene. Vipps, så for en billig penge hadde vi funnet en fin plass og stå. Da det var blitt såpass sent, bestemte vi oss for å overnatte i bilen. Den er rigget for slikt. Ute kom stjernene frem en etter en. Det lå an til å bli en fin natt med utsikt til klarvær neste dag.

Neste morgen våknet vi tidlig. Det var kaldt men stille ute. Vi hadde en rask frokost før vi spente  på oss skiene og fikk på seletøyet som vi festa til pulkene. Så bar det videre innover dalen langs et skuterspor. Etter at vi passerte elva tok skutersporene slutt. Nå var terrenget jomfruelig. Ingen spor etter annet enn hare, rev og rype. Det var spor etter små skred flere steder. Vi valgte derfor å gå litt lavere en den nedsnødde sommerveien.

Da vi kom til Nedstedalen ble vi møtt av sola, -og en kald trekk. Skiføret var i alle fall upåklagelig, så vi nærmet oss fort første mål som var  Øvstedalsvatnet. Vi etablerte campen midt i dalen litt forbi Prestestølen, trygt for ras fra høyre og venstre. Solen begynte virkelig å ta tak. Det var bare å sause seg inn i solfaktor. Grunnet rasfare videre oppover, koste vi oss i campen resten av kvelden. Dagen etter var skredfaren noe redusert. Solveig sto tidlig opp og la ivei mot Fresvikbreen. Hun hadde en fin tur opp i et øde landskap. Hun traff kun to personer på veien tilbake til teltet.

Utsikten fra det flate toppunktet var upåklagelig. Hun så blant annet Snønipa hvor vi hadde en utrolig fin tur til året før. Men uten GPS ville hun ikke klart å fastslå hvor selve toppunktet egentlig var. Selve turen tur retur teltet Fresvikbreen tok ca 6,5 timer.

Når hun kom ned igjen, hadde jeg pakket klart slik at vi kunne fortsette nedover til bilen. Rett før vi skulle gå kom en lokal dame nedover på ski. Hun kunne fortelle litt lokalhistorie om stølsdrift, offerplasser og slike kjekke ting i fra hine hårde gamle dager. Turen ned ble også fin. Solen rakk akkurat å gå ned omtrent samtidig med at vi satte oss inn i bilen og satte kursen nedover dalen.

Jordalen er en dal vi også har lyst å besøke sommerstid.

For gps track og kart over turen se peakbook rapporten fra turen Fresvikbreen