På tur mot øst – Øvre Pasvik

Thomas, en kamerat av Solveig, hadde bedt oss stikke innom Nyrud når vi først var i Finnmark. Han var der for å registrere og observere fugler. Nyrud som kanskje er mest kjent for å være en gammel gård som politiet har brukt som en grensestasjon i årtier, ligger i enden av en lang vei som går langs russegrensen. Nyrud ligger i Pasvik naturreservat som er opprettet for å ta vare på våtmarksområde som er ett viktig trekkområde for mange fugler. Her er det frodige vegetasjon og ett yrende fugleliv. For en del fuglefolk er det om å gjøre å se flest mulig forskjellige arter. Siden Pasvik er det østligste man kommer i Norge kan man finne en del arter her som man ikke finner andre steder i landet, som Lappfiskand, Sotsnipe og Lappspove.   

Da vi ankom var det god stemning på stedet. De hadde nettopp fått tre «bomber» i nettet. Bomber er betegnelsen de fugleinteresserte bruker på sjeldne fugler. Det var imponerende å se hvor flinke de var til å håndtere fuglene de fanget. Det lyktes dem også å fange inn ett betydelig antall perleugler for registrering mens vi var der. I likhet med brorparten av befolkningen for øvrig, hadde Bjørn aldri sett ville ugler i levende livet på så nært hold.  Vi forsto fort hvorfor fuglene likte seg så godt på Nyrud. Makan til mygghøl. Så mye mygg og knott hadde vi ikke sett på en måned ellers rundt i Nord-Norge.

Foruten å være grenseområde så er Pasvik kjent for å være Norges mest bjørnerike område. Vi var innom Svanhovd besøkssenter på vei inn mot Nyrud. Der så vi på utstillingen deres som tok for seg alle aspekter ved området. Der fikk vi også brosjyre som beskrev hvordan man skulle opptre i møte med bjørn. Man måtte regne med at bjørnene var rundt en, men de var sky og ville gjøre sitt for å unngå kontakt med mennesker. Sjansen for å se bjørn var således liten. De fleste bjørneobservasjonene gjøres tross alt på vei eller fra bil.

Når vi først var i område måtte vi selvsagt også en tur inn i selve nasjonalparken. Øvre Pasvik nasjonalpark er vernet for å ta vare på den unike urskogen og våtmarksområder. Vi planla raskt en tredagerstur med to overnattinger. Målet var å padle inn så langt det lot seg gjøre, for så å gå de resterende tre kilometrene gjennom skogen til Treriksrøysa. Grensemerket der Russland, Norge og Finlands grenser møtes. Vi kjørte inn til Sortbrysttjørna. Her satte vi fra oss bilen og fikk packraftene på vannet. Fargen på vannet var virkelig svart, så slik sett var navnet veldig beskrivende. Det er for øvrig vanlig i Nord-Norge at navn er beskrivende. Står det eksempelvis Steinurdalen på kartet, så velger du en annen rute.  Etter noen kilometer med padling ble det en kort bæring for å komme opp til Ellenvannet via Tørrfurutjern. Vi så fort at vi nå var kommet opp i et padleeldorado. Det var masse små øyer og holmer og nes. Været var upåklagelig, og det var med på å gjøre opplevelsen enda bedre. Vi padlet til enden av vannet der vi fant en liten øy med plass til teltet vårt.

Dagen etter begynte med trolsk tåke og storlom som ropte. Men straks vi så solen begynne å bryte gjennom gikk vi ut og tok en sen frokost mens vi så landskapet åpne seg rundt oss. Det var helt magisk og se det store vannet komme til syne, uten en krusning. Det var ikke lenger til Treriksrøysa enn 6,5 km fra der vi lå. Padlingen innover gikk veldig greit. Det var bare en kort bæring pga. lav vannstand i kanalen som bandt vannene sammen. Når vi padlet innover så Solveig snurten av et stort brunt dyr som hastet avgårde langs vannkanten et stykke fra oss. Hva det var kunne hun ikke si, men hun antok at det var en elg. 

Når vi kom til endes la vi fra oss padleutstyret og fortsatte innover skogen i lettgått terreng. Det var tydelig å se at dette var bjørnens rike. Det var nok av sportegn etter bamsefar.

På selve Treriksrøysa traff vi de eneste menneskene vi hadde sett i området. To grensesoldater satt og koste seg ved et bål. De var skjønt enige i at de hadde verdens fineste militærtjeneste. Etter det obligatoriske bildet var det å returnere til båtene. På veien hørte Bjørn et stort dyr som beveget seg i krattet til venstre for oss. Heldigvis ble det med lyden. Så var det å padle tilbake, rive leiren og fortsette til enden av Ellenvatn. Der la vi oss siste natten i selve Ellenkoia. En skikkelig koselig ødekoie som står åpen for bruk for turfolk. 

Dagen etterpå var det lett duskregn og svak vind fra sør. Det passet glimrende da vi kunne padle tilbake med vinden i ryggen. Mer informasjon om padleturen med gps-spor og kart . Dette er et område vi nok vil tilbake til, gjerne vinterstid. 

Informasjonsvideo om Øvre Pasvik nasjonalpark: