Anarjohka – nasjonalpark og vinterbeite
Øvre Anarjohka nasjonalpark skal være et av de ødeste villmarksområdene i kongeriket. Slik sett var vi nesten programforpliktet til å legge kursen innom der på vår ferd rundt i Finnmark. Grovplanen var å gå gjennom parken. Imidlertid krever det litt logistikkplanlegging for å komme seg greit inn og ut av området. Planen ble derfor nedskalert til en liten rundtur, også fordi kryssingen av Varangerhalvøya hadde gitt meg noen gnagsår som burde få litt ro til å heles.
Løsningen ble da å kjøre inn til Angeli på finsk side av grensen, parkere der for så å følge elva opp til nasjonalparken. Avstandene i nord er liksom litt voksnere enn lenger der sørpå. Derfor ble det til at vi overnattet i bilen ett par mil fra Angeli. Stedet er ikke større enn at du kjører forbi på under minuttet hvis du ikke følger med på disse finske skiltene med alt for mange bokstaver, i artige kombinasjoner.
Det var gode brøytekanter og ikke enkelt å finne en god plass å sette fra seg bilen. Vi kjørte derfor inn på tunet til en eldre lokal same. Han kom ut gnagende på reinkjøtt, blid og imøtekommende. Han snakket kun samisk og finsk, men begynte etter hvert å komme med litt svenske gloser. I ungdommen hadde han bodd i Sverige ett par år, og jobbet på Scania fabrikken. Ja, og så hadde han vært et år i militæret i Rovaniemi. Jovisst kunne vi parkere hos ham. For usle to hundre kroner fikk vi en fin plass til bilen mellom snøscootere, landbruksmaskiner og reinsdyrkadavre.
Så var det bare å ta på seg skiene, spenne på seg pulkene for å gå noen få hundre meter ned til grenseelven. Der var det et godt oppkjørt scooterspor oppover elven. Det hadde kommet en del nysnø som gjorde det vesentlig tyngre å gå der det ikke var scooterspor.
Det var ikke noe folk å se, men vi hørte mye scooteraktivitet i området. Midt på elven sto det en snøscooter forlatt med nøkler og det hele. Sikkert en som hadde fått motorhavari eller kjørt tom for drivstoff et par kilometer fra Angeli. Vi fulgte elva helt opp til den åpne Andreas Nilsen hytta. Der var det veldig koselig. Vi bestemte oss for å bli der en ekstra dag, da neste døgn skulle være mindre gunstig fra værgudenes side. Solveig brukte tid på å rekognosere veien videre inn i området, mens jeg fikset utstyr og pleiet såre bein.
Andre natten våknet vi av skikkelig krafsing på siden av taket. Det ga seg ikke selv om vi banket i tak og vegger og ropte til det som måtte være et større dyr. Jeg tenkte mår. En skikkelig rabagast å få inn i ei hytte. Ikke å foretrekke for å si det mildt. Det kunne jo ikke være en bjørn vel? De skulle jo enda ligge i dvale ett par uker til. Men det hadde jo vært en mildværsperiode nettopp så… Uansett oppsøker ikke brunbjørn hytter på denne måten, folkesky som den er. Hadde det derimot vært en isbjørn… Hytter fungerer ofte som store spennende pakker for dem, eller hermetikkbokser om du vil.
Uansett, sove gikk ikke an i dette spetakkelet. Vi måtte ut for å se. Der så jeg refleksen av to store øyne i skogkanten, før dyret snudde og bykset videre inn mellom trærne.
Noe mår var det ikke, det var bra sikkert. Kan det ha vært en stor rev, sa jeg til Solveig før vi krøp ned i posene igjen. Rett før vi sovnet startet spetakkelet igjen. Dyret var tilbake. Nå var jeg blitt en smule irritert på pelskrabaten som forstyrret ødemarkens nattero. Jeg var kjapt ute av hytta og tok synderen på fersken der den sto og spiste av det snødekte torvtaket. Det var et reinsdyr.
Forklaringen fikk vi ett par dager senere når vi traff en av reineierne inne i nasjonalparken. De var fòr krise for reinsdyra. De klarte ikke å finne nok mat på egenhånd, slik at de måtte fores med pellets.
Vi fikk ikke den helt store villmarks følelsen inne i Anarjohka, da scooterne til samene som har lov å ferdes motorisert inne i parken, hørtes med jevne mellomrom fra tidlig til morgenen til sent på kvelden.
Anarjohka er blitt beskrevet som skikkelig ødemark. Det er langt mellom høydedragene så utsikten blir fort litt monoton, spesielt for en som er vant til bratte fjell og daler Det går mye i gammel furu og bjørkeskog og er relativt flatt og dermed lettgått skiterreng. De mange myrdragene, glisne furuskogene og viddene gjør at man får en åpent og oversiktlig landskap. Det var mye spor å se etter dyreliv, spesielt hare, rev, rype og rein. Rypa kaklet rundt teltet vårt om morgenen.
Solveig ville selvsagt en tur opp i høyden og gikk seg en tur til det nest høyeste fjellet i nasjonalparken Heargevarri 527 moh. Planen var egentlig nabofjellet som er det høyeste, men der hadde en reindriftssame flokken sin. Han spurte derfor pent om hun ikke heller kunne gå på nabofjellet for reinsflokken hans var lettskremt. Selvfølgelig tar vi hensyn til dyrelivet på tur, og utsikten fra den nest høyeste toppen var upåklagelig. Når man først kommer opp i høyden så ser man halve Finnmark.
Uansett, vi var i alle fall veldig heldig med været. Skiføret var også upåklagelig når man holdt seg til skutersporene. Utenfor sporene var det tungt gjennomslagsføre, samt ofte tett med trær og busker som kunne være litt vanskelig å finne grei rute gjennom krattet med pulk. Når matforsyningen til slutt minket, satte vi kursen tilbake mot bilen. Vi passerte scooteren på isen igjen. Å, drite fra seg slik dyr fin redskap midt ute på elveisen, vitnet om dårlige holdninger eller for mye penger.
Det hadde vært 30 minusgrader om natten. Vi var derfor spent på om bilen lot seg starte nå etter en uke. Det gjorde den, men ikke før vi koblet til batteristarteren vi kjøpte etter lignende opplevelse før jul (se Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark en kald fornøyelse).
Kart, gps track og mer detaljert informasjon om turen i Øvre Almajohka nasjonalpark.
About The Author
