Lofotodden nasjonalpark på tvers før turistboomen

Lofotodden nasjonalpark sto på ønskelisten, men vi hadde ikke lyst til å være der når veiene er oversvømt av turister. Det passet derfor fint å ta turen i starten av mai, når vi var i området. Vi kjørte til Bodø og tok nattfergen til Moskenes. Litt ugunstige rutetider, avgang rundt midnatt og ankomst i halv fire tiden på natta. Fra Moskenes fortsatte vi ned til Å, der vi overnattet i bilen.

Dagen etter kjørte vi til Reine og tok en lokalbåten rute 18-773 Reinefjorden inn til Vindstad. En kjempefin båttur i smale fjorder omgitt av høye fjell med små veiløse bygdesamfunn som for det meste er fraflyttet og brukes som hytter. Vi skulle gå Lofotodden på tvers, så vi gikk fra Vindstad over fjellpasset til vestsiden av øya til Bunessanden, en tur på rundt 3 kilometer og 80 høydemetre.

Vestsiden av Lofotodden ble fraflyttet så tidlig som på 50 tallet. Dette er forståelig når man ser fjellkjeden som kløyver øya i to på midten. Og ta seg over der midtvinters ble nok fort en glemmesak når været rusket seg til. Vi var heldige og gikk av båten alene. Vi delte derfor ikke stranden på vestsiden med noen andre enn en haug med harer. Det var merkelig, men harene var svært lite brydd med at vi trampet inn i deres område. De tasset rundt og gresset oppi skråningen opp mot Helvetestinden, og lot seg ikke merke av oss i det hele tatt. En del hekkende sjøfugl var der også. Det gikk konstante snøras, eller rettere sagt isras fra fjellene rundt. Det er ganske utrolig hvor mye lyd et sånt ras lager. For mer info om turen og gpsspor se Bunessanden

Neste dag ble ikke været som varslet. Sola uteble, tåka lå over fjellene og det var kald vind og yr. Vi returnerte derfor til bilen og fortsatte nordover i Lofoten.

Det er ikke bare bare å finne overnatting i Lofoten. Selv om vi var tidlig i mai, var det begynt å komme utenlandske turister. Det var tydelig at lokalbefolkningen var mektig lei masseturismen som herjet området. Herjet er en riktig beskrivelse. Selv var det 10 år siden jeg selv hadde vært i Lofoten. Området fremsto som slitt nå, sammenlignet med da. Flere plasser hadde stiene gravd seg halvmeteren ned i bakken, og det var spor og merker etter mennesker over alt. «No parking» skilt var satt opp overalt. På et hus som lå alene langs veien stod det et stort skilt med NO. Det var tydelig at eieren var lei mektig lei av turister. Vi var innom en av turistforeningshyttene på stedet. De er i motsetning til hyttene ellers i landet låst med egne låser, også for å hindre at turister skal ta seg til rette uten å betale og rydde etter seg. To eldre karer som drev med vedlikehold på hytta sa rett ut at de var mektig lei turister. De la igjen så lite penger i området, at de fint kunne klart seg godt uten dem. Det var blitt så gale at flere av de lokale valgte å forlate Lofoten i høysesongen.

De bekreftet også vårt inntrykk av at Lofoten bar tydelig preg av turist slitasje, slik man ser mange andre steder i verden. De var redd for at myndighetene her i landet ikke ville klare å regulere turismen godt nok før det var gjort ubotelig skade på området. Dette er vanlig å gjøre ellers i verden.

Vi tok en tur opp på Ryten, en av de populære turistfjellene i nordenden av nasjonalparken. Derfra så man rett ned i Kvalvika, en fin strand på vestsiden som er en lett tilgjengelig tur for turister. Det var nesten skremmende å se disse rekkene med mennesker som kom over passet for å gå ned på stranden. Der begynte flere av dem å skrive navnene sine etc. med store bokstaver, godt leselig fra toppen. Jeg lurer litt på dette behovet enkelte har med å sette merke etter seg i naturen der de har vært. Hvem i all verden er interessert i f.eks, «I love Valencia» som stod skrevet med svære bokstaver med hjerte rundt i sanden.

Av triveligere ting å se fra toppen var et par ørner som åpenbart holdt til i området. Jeg hadde en tydelig i kikkerten rett under meg da den andre kom og de grep hverandre i klørne og spant nedover mens de skrek, de slapp ikke før de var rett over vannet og seilte hver sin vei. Det var spektakulært å få være vitne til en slik ørnedans. For mer info om turen og gps spor se Ryten

Vær og føremeldinger fra Sulitjelmaområdet var bedre enn i Lofoten. Det passet fint da Solveig hadde en konge der som ventet på henne. Selveste Suliskongen, en kommunetopp på nesten 2000 meter. For de som er spente på hvordan det gikk så kan dere lese mer om turen: Kommunetopp nummer 380, Suliskongen